8 640 000 sekunder, 144 000 minutter, 2400 timer, 100 dager. 100 dager til jeg bor i Bordeaux med en finfin vertsfamilie i et år. Herregud. Hva er det jeg holder på med? 

De er mennesker de også. De som sitter på bakken året rundt på slitne pledd med en kopp i hånden og kanskje til og med en plakat som beskriver deres elendighet. Tiggerne. 

Jeg hører dem hele tiden. Ikke tiggerne, men alle disse provoserte menneskene som så intenst fremstiller tiggere som skadedyr. Gjerne ved å fnyse, kaste et stygt blikk eller sukke høyt idet de går forbi dem. De påstår at "dette her er organisert tigging, jeg er helt sikker, jeg vil ikke gi pengene mine til bakmenn", for så å legge til at de aldri gir penger til "sånne" uansett og at den historien på plakaten til tiggeren er en løgn alt sammen. Noen mumler at "de burde bare bli sendt på hue og ræva ut herfra" og andre påstår at "de er en skam for Norge". 

For all del, du trenger ikke gi penger, snakke eller for den saks skyld vise medfølelse ovenfor tiggere - men medmenneskelighet og ordinær respekt skulle bare mangle. For hvilken rett har du egentlig til å ikke vise respekt til noen som - i likhet med deg, er et menneske, bare med et helt annerledes utgangspunkt? Hvilken rett har du egentlig til å oppføre deg som et dårlig menneske idet du går forbi en tigger? Si meg - er det så forferdelig at det sitter et individ i undergangen på bakken i ti minusgrader, at det virkelig kommer til å ødelegge den lykken og rikdommen du opplever i dette landet? Jeg fatter det ikke. 

Jeg er lei. Lei av at vi skal skryte på oss et medmenneskelighetsrykte som jeg ikke alltid syns vi fortjener. I blant når jeg opplever de bråe utsagnene og de dype sukkene i farten forbi tiggerne, tenker jeg at tanken om at Norge alltid er så medmenneskelig fremstår som en like stor løgn som det hevdes at historiene på plakatene til tiggerne er. For hvem tror vi egentlig vi er? Hvordan kan vi egentlig påstå at vi er medmenneskelige når vi ikke klarer å vise det på heltid mot folk som kommer utenfra? Midt i alle debattene om tiggeforbud eller ei, og i de mest hverdagslige situasjoner på vei til og fra buss og tog er det overraskende mange som ubevisst oppfører seg uhørt mot medmennesker med bare en kopp i hånden.

Det er klart at det finns mange ulike tiggere med ulike bakgrunnshistorier, her refererer jeg mest til de som kommer utenfra. Og det er klart at enkelte tiggere er mer aggressive enn andre, men likevel syns jeg ikke det er naivt å mene at tiggere faktisk fortjener et smil og en god dose med respekt. Det er bedre å være naiv enn iskald. På samme måte som forbipasserende bør gi respekt, bør tiggerne gi det tilbake. Uavhengig av tiggernes opphav eller intensjoner, så har de faktisk rett på medmenneskelig respekt.

- Petrine 

I enkelte stunder lukker jeg øynene og sier "Petrine, dette øyeblikket kommer du faktisk aldri til å glemme." Og det kan være sansløst fint, eller skikkelig vondt. Andre stunder tar jeg musikken så høyt at verken hjertet eller hjernen rekker å følge med, og etter tre minutter så fatter jeg at det som ble sagt ble sagt og at det faktisk var på ekte. Og det kan være bra eller veldig lite bra. En annen ting som kanskje ikke er fullt så bra er vel at jeg lar denne bloggen forfalle og jeg vet ikke hva jeg skal skrive her lenger. Skal jeg legge ut musikktips, eller DIY-tips, tegnetips, være glad-tips?? Eller hva da??? Hjelp

- Petrine

 

Prøv. Særlig punkt 3. 

Ting tar slutt og ting tar pauser og ting blir til minner. Og noen av disse tingene har kanskje vært en stor del av deg i en lang periode, eller kanskje det er en ting du tror du ikke kan være foruten. Kanskje du (også) er håpløs som nesten ikke kan gi slipp, ta farvel eller la ting gå. Isåfall vet jeg hvordan det river i hvert eneste organ så fort ting må ta slutt. Hjertet må finne noe annet å banke for, hjernen fylles med minner og tankene hjemsøkes av tomhet. Heldigvis er det alltid en start ved en ende og det kommer alltid nye ting som skal fylle hodet ditt og ta opp tiden din. Og dersom det kommer for mange ender på engang, finns det alltid et minne som kan redde deg.

Håper dere lar brystkassene deres heves og senkes i jevnt og rolig tempo nå som det er ferie (også ellers, forøvrig). Jeg er veldig takknemlig for at dere sjekker bloggen min selvom jeg begynner å ha omtrent tusen lysår mellom hver gang jeg blogger. Hva vil dere lese, se, vite? Fortell meg, jeg er rådvill og rastløs.

- Petrine 

And if you're still breathing, you're the lucky ones. Because most of us are heaving through corrupted lungs. Setting fire to our insides for fun, collecting names of the lovers that went wrong. 

And if you're still bleeding, you're the lucky ones. Because most of our feelings, they are dead and they are gone. We're setting fire to our insides for fun, collecting pictures from the flood that wrecked our home, it was a flood that wrecked this...and you caused it.

And if you're in love, then you are the lucky one. Because most of us are bitter over someone. Setting fire to our insides for fun, to distract our hearts from ever missing them.
But I'm forever missing him. 

Youth - Daughter (fineste sangen) og bilder herfra

(Når jeg blir spurt hvordan Afrika var skulle jeg ønske jeg kunne forklare. Akkurat nå som jeg er så tom for ord, passer dette diktet av Trishula Patel veldig godt.)

The real Africa is the one they never show you. The real Africa is hidden beneath veneer of poverty and hunger and death; a cancerous mass on the face of the earth that the rest of the world term homogenous "Africa". The real Africa is submerged underneath corruption and greed, underneath tyranny and an ostentatious elite, underneath the faces of the people they cannot feed. 

The real Africa is buried beneath shanty towns rife with dirt and disease, where children are brought up too quickly to survive. The real Africa is under a noman's desert, bare and dry, unable to sustain green and healthy life. 

No, that?s not the real Africa. The Africa I know, the Africa that is reflected in the warm sunshine that you can feel burning inside of you. The Africa that shines from warm, spontaneous smile. The Africa that is at the heart of sky-high mountains and tropical jungle, of golden sand dunes and lush green grassland.

The Africa that is at the heart of different people, different languages, differnt cultures, different identities who all call this land their home. The land where moyo muti unomera pauno; where roots take hold and don?t let go, solid as the baobab tree that has always been and will always be there, standing steady and solid against the menaces of time.

My Africa is where my heart resides even when I am long gone and far away, where my mind drifts to across the distance of a never-ending ocean. The real Africa can be smelt the minute you step off a plane onto African soil and feel the air calling you, beckoning you home.  

The real Africa is the chaos and the calm that exist side by side as honking cars zoom past on streets that run parallel to cows grazing peacefully in a field. 

This is the real Africa, the one they never show. This is the place I call home.

Her om dagen slo det meg at det kanskje eventuelt muuligens hadde vært en idé å blogge. Sååå hei. Jeg skal komme tilbake, ordentlig, jeg lover. Hvordan har du det? 

(Følg meg på instagram da, der er jeg litt mer aktiv enn jeg er her: @petrinemaria)

- Petrine

Jeg syns du burde høre Razikas nye album, og Birdys livealbum, og denne sangen fordi den er skikkelig fin. Bildene har fine Malena tatt og du kan finne henne på Flickr og Facebook. 

- Petrine

Jeg har skrevet for et nettmagasin for jenter om å være 16 år og iskald (eventuelt værsyk, litt våryr og hormonelt ustabil). Les gjerne og si hva du synes. Anbefaler også å lese de andre tekstene på siden! Les artikkelen min her.

- Petrine 

Sov om nettene, lev på dagen (eventuelt motsatt), drikk fem kopper kaffe latte og spis fjorten appelsiner og spis en halv avokado og dropp det der kalorijaget. Hehe mandagsuinspirert, men men, hadetbra

Denne dagen var feil og uønsket allerede før den hadde startet. Jeg har tenkt på alle tingene jeg skulle gjort, alle tingene som jeg kommer til å måtte gjøre, alle tingene jeg skulle sagt som jeg ikke sa, jeg har grått fire ganger over bagateller og jeg har øvd på feil ting i to timer til en prøve jeg snart skal ha. Det er en knapp halvtime igjen av denne dagen og først nå har jeg for det første fått varmen i meg etter skoleveien i -19, men jeg har også innsett at jeg var sansløst dum som ikke tok tak i denne dagen før den hadde startet og ført kontroll over den og gjort den til noe bra. Nå skal jeg bruke de siste minuttene av denne dagen til å tenke at jeg må tenke mindre på alt jeg burde gjøre/alt jeg burde ha sagt/alt jeg kommer til å måtte gjøre. Det går faktisk ikke å la hodet ødelegge dagen før den allerede har begynt fordi da kommer både du og hjernen din til å fryse ihjel og det funker ikke å tenke hele tiden på opprivende ting fordi tanker kan ødelegge deg men tanker kan også lappe deg sammen. Og dette blogginnlegget er fullstendig uten noen form for orden eller forstand, og jeg beklager min knappe bruk av komma og punktum og ekstremt lange setninger, men herregud det er tirsdag.

Imorgen skal bli en fin dag, for det er min dag, og torsdag fredag lørdag søndag uke seks sju åtte er også mitt alt sammen og det skal bli bra selvom jeg kommer til å fryse og jobbe meg ihjel, men greia er jo at jeg skal le og kose meg ihjel også ikke sant. 

/Petrine

I helgen var jeg med verdens flinkeste Malena (facebook & flickr) og så lagde hun denne kortfilmen med meg i. Se den, hvis du vil da, den varer bare i litt over ett minutt. 

- Petrine

Og dagene gikk
jeg tegnet mønster i timesvis
selvom jeg egentlig ikke hadde tid
men jeg tror noen ganger at tiden min kun er til
for å tegne. 

(tegnesperren er herved over)

Du skal klare januar | tirsdagene | innleveringene | hjertevondt | savnet | kulden | nedturer | håpløsheten | de dårlige dagene | de lengste nettene | de vonde ordene | bekymringene, fordi det kommer minner | smil | latter | kaffekopper | gjensyn | kosekvelder | kjærlige ord | hjelpende hender | blondesømmer | lysere tider | fritimer | sovemorgener | oppturer | mer tid. Du er sterkere enn du tror | finere enn du syns selv | et bedre menneske enn du kanskje tenker. Og du skal spise jordbær med smeltet sjokolade | lage engler i snøen | klemme de som klemmer best | kaste håret i alle retninger | ta avskjed med de som gjør deg mindre | gjøre det som er litt forbudt | være mindre engstelig | kjenne kroppen leve. 

 
bilde: www.sophievanderperre.com

Det er noe med det å innse hvem det er verdt å krype på kne for, og enda bedre, å innse hvem som ville gjort det samme for deg.  

Har det sykt bra.
Følger mønsteret mitt, 
og tegner mønster
når tiden gir meg lov.
Stopper opp engang i blant.
Prøver å ikke se tilbake,
angre mindre, 
finne færre feil. 
Puster. 

2012 er året da jeg fullførte grunnskolen, forlot verdens beste skole og klasse og gikk videre til en helt ny skole i en klasse med kun fremmede. 2012 symboliserer veien fra korsett 23 timer i døgnet til frihet hele døgnet. 2012 omfatter en reise til New York med familien, hytteturer med vennegjengen, København med Regine, Edinburgh med teateret, Tyrkia med mormor og et titalls bussturer frem og tilbake fra Drammen til min lille landsby. 2012 er så mye, året da jeg lærte meg å elske alle årstidene; da det var 25 varmegrader i tidlig mai og snøstorm sent i april. Året da hjertet lærte å slippe inn det ukjente, hoppe i utakt og banke for noe annet enn en rett ryggrad eller det å oppnå det perfekte ytre. 

2012 var bra, fordi det ikke bare var bra. Det har forberedt meg på året som kommer. Endelig har jeg forstått at det bare er å hoppe i det, at tiden faktisk er knapp og at det ikke finns noen grunner til å bruke tiden feil. Jeg føler meg tusen ganger tryggere nå enn ifjor, jeg er klar for å utfordre meg selv, fange nye øyeblikk og bare være meg. I 2012 fikk jeg tilbake for alt hardt arbeid, alle vanskelige valg ga endelig mening, og nå vet jeg at alt er mulig så lenge man vil. Det handler ikke om at ting er perfekt; jeg er ikke perfekt, ikke livet mitt heller, og vennene mine har heller ikke en perfekt tilværelse. Men likevel, vi har lært å se betydningen av de små tingene, vi er flinkere til å være sammen; det er ikke så viktig hvor, når, hvordan, og det er heller ikke verdens viktigste ting å se bra ut hele tiden eller fremstille livet som noe bedre enn det er. Bare den utildekkede sannheten, lykken av å kunne eksistere helt enkelt, kanskje ikke alltid le, men også kunne gråte sammen eller kunne være ærlige med hverandre. Jeg tror kanskje det avsnittet her er det mest klisjéete jeg noensinne har skrevet, men det er likevel de eneste ordene jeg kunne finne for å beskrive dette.  

Jeg er ikke noe storfan av nyttårsforsetter. Jeg er heller sånn som setter meg mål dag for dag, uke for uke kanskje. I år derimot, har jeg ett eneste nyttårsforsett, og det er at jeg skal dekke et veldig stort lerret med selvmalt mønster og henge det opp på en vegg som enten jeg selv eller noen jeg er glad i ser på. Noen har helt sikkert en helt annen oppfatning av året som har gått enn meg, noen trenger kanskje en ny start - jeg vet ikke. Finn nye ting å lytte til, observere, lese - slett alle bildene på mobilen din, start på nye prosjekter. Selv skal jeg nok fortsette på det samme sporet og gjøre øyeblikkene fra året om til minner. Jeg har forresten valgt ut et par innlegg fra året som har gått, starter fra januar og til nå; til skoliosebarna l, til kaoset i hodet ditt, superkvinner, lykke, om å risikere,  22. juli, til skoliosebarna, hvor er du, sigrid?, nytt, natt, gå aldrig sönder.

All lykke til dere, hilsen Petrine.

Det går så kort tid mellom lys og mørke, det er så liten avstand mellom kaldt, stillestående blod og varmt, sirkulerende blod. Den tomme følelsen i hjertet kan raskt snu om til en nesten ustanselig bankemaskin. Å stå opp om morgenen kan være vanskelig den ene dagen, en annen dag finns det tusen grunner til å stå opp, men det er også dager hvor det å sove til mørket er tilbake frister mer. 
 
Iblant, når det er natt og du er forlatt alene med ditt eget hode, føles det kanskje som om du er den eneste som kjemper. Du bruker alle krefter til å holde det sammen. Armene dine folder rundt noe du ikke klarer deg uten, men det du holder rundt kjemper ikke med deg. Hold fast, hold fast. For all del, bare ikke slipp. Det er ikke over ennå.

Jeg håper at alt er bra med dere og at mørket ikke overvinner dere. Takk for alle fine ord dere stadig gir meg. Jeg kommer tilbake før eller siden. Kanskje imorgen, hvem vet?

Idag, desember, 2011 fikk jeg en hjerteskjærende beskjed om at korsett 23 timer i døgnet ikke hadde hjulpet for meg, at skjevheten i ryggraden hadde gått fra 43 til 47 grader, og at operasjon var anbefalt. Her er innlegget jeg skrev for et år siden. På akkurat denne tiden av døgnet gråt jeg ustanselig i bilen på vei hjem fra Rikshospitalet, og var overbevist om at fremtiden min kun skulle handle om å jobbe for en rett rygg, ligge under kniven, og bruke måneder på å komme meg på fote igjen. 

Jeg sluttet med korsett samme dagen som jeg fikk beskjeden, etter akkurat et halvt år med det. Man skulle kanskje tro at så fort man blir kvitt korsettet blir alt perfekt. Slik er det ikke. Ting tok virkelig tid. Det er ingen tvil om at tiden etterpå var veldig tung og krevende. For det første var alle musklene i ryggen så godt som ubrukelige etter at de såvidt hadde vært i bruk på et halvt år, så alt jeg gjorde med "fri" overkropp var så ufattelig mye tyngre enn det skal være. Jeg hadde mye smerter. Selvtilliten tok også tid å bygge opp igjen, etter et halvt år i hi mot hvem jeg var. Jeg var redd, bekymret - for smertene, at alt var så slitsomt, at ryggen skulle bli enda skjevere. Jeg visste ingenting om min egen tilstand, når jeg skulle opereres og jeg visste ikke hvordan jeg skulle greie å holde meg selv oppe uten korsettet. Til tider var det fristende å legge seg i fosterstilling og gi opp. Men at jeg valgte å ikke gjøre det er nok en av de viktigste avgjørelsene jeg har tatt i livet. 

Det beste med dagen for et år siden er likevel at jeg fikk gi slipp på korsettet og aldri måtte bære det rundt overkroppen noensinne igjen, selvom det å komme seg opp igjen var veldig vanskelig. Å bare kunne legge korsettet på gulvet, stirre på det i timesvis, og vite at jeg ikke må ta det på meg og bære det 23 timer. Å kunne kjenne at det fantes hud under klærne på overkroppen, at jeg kunne bøye meg i så og si alle retninger, at jeg kunne bære hvilket som helst klesplagg i hele verden. At jeg kunne løpe fritt, bevege meg uten stive trekk, gi varme klemmer med hud mot hud, kjenne meg normal. Alle disse tingene. Tiden og øyeblikkene ble så mye enklere å fange når jeg selv var fri, og den følelsen nyter jeg fortsatt den dag i dag, året etter. 

Jeg opererte aldri i sommer, selvom jeg fikk tilbud om en operasjon i tidlig høst. Det var et bevisst valg jeg tok etter dialog med sykehuset som sa jeg kunne leve med den ryggen jeg har nå, så lenge den ikke blir skjevere eller reduserer livskvaliteten min. En operasjon for meg nå ville kun bety en endring på utseendet, og det syns jeg det ikke er verdt. Ryggen min er 47 grader skjev, og lite tyder på at den er noe særlig skjevere. Det er klart at ryggen min er en smule mer annerledes enn andre, og at man ser den godt når jeg bøyer meg ned for å plukke opp noe. Men det viktigste er at jeg har det bra med den ryggen jeg har. Smertene er borte, musklene er tilbake, og at ryggraden er skjev er ikke så ille at jeg ønsker å ta en stor operasjon for å endre på det. 

Så, mye tid og tanker gikk til ryggraden min det halve året med korsett, samt ettertiden. Det er ikke slik lenger. Endelig lever jeg et liv hvor ryggen ikke begrenser meg eller opptar unødvendig plass i hjerterommet. Jeg kan oppnå alt annet enn å rette min egen ryggrad, og det vil si at jeg har enormt mange muligheter som jeg har blitt flink til å gripe. Er jeg sint for at sykehuset tok korsettet på meg?, har jeg spurt meg selv mange ganger. Det er klart det er vondt å tenke på at jeg kunne vært foruten, men på en annen side er livet for kort til å se tilbake på ting man ikke kan gjøre noe med. Korsettet har ført med seg mange erfaringer mentalt og fysisk, en viljestyrke jeg er stolt av å bære og en erfaring som kan konverteres inn i mange ulike sammenhenger. Det har dessuten gitt meg evnen til å se betydningen av en time, en dag, en uke. Bare tiden, øyeblikkene, korte evigheter. 

Idag, 2012, desember 19. Hjertet er i utakt, det banker for så mye, iblant forstår jeg ikke hva det vil. Men et hjerte i utakt er bedre en det monotone mønsteret jeg levde i før. Jeg kan smile ut av det blå, synge når jeg går alene i mørket på vei til skolen, gjøre spontane ting hver helg. Vet du hvor fint det er å gå gjennom en frossen landsby og bare snakke? Vet du hvor fint det er å løpe i snøen sammen og rope at man kun lever en gang og det er nå? Vet du hvor sant det er at øyeblikkene er den eneste evigheten som finns? Jeg tenker på det ofte. Alt spriker ut i ulike retninger, jeg vil så mye og klarer det jeg vil. Nye ting startes hele tiden og gamle ting fordufter, og mye går på repeat; minnene fra maimåned, sommernettene, vinterskumringene og kosekveldene, hytteturene med godgjengen, reisene. Noe er fortsatt det samme; jeg lytter fortsatt på Ghost Towns med Radical Face og jeg har fortsatt verdens beste venner. Men skolioseeventyret er over og andre eventyr er i ferd med å begynne. Hjertet og ryggraden har endelig tint etter kulden fra ifjor. 

Takk til alle de som hjalp meg denne dagen ifjor og i ettertiden. Alle ordene, klemmene, bestevennene som sendte lange meldinger og kom på døren med boller og ble hos meg hele dagen. Takk til familien som holdt meg i hånden da jeg gråt, som ga meg råd for mitt eget beste, og satte meg på riktig spor.
Det finns ingenting på jord som kan holde meg oppe like bra som dere gjør og har gjort. 

Takk.